FNs flyktningkonvensjon av 1951 (FK)

Apr 30, 202322 min read

Undertegnet i Genève 28. juli 1951. Publisert i «Overenskomster med fremmede stater» 1954 s. 487 (hefte 6). Konvensjonen ble undertegnet av Norge 28. juli 1951 i henhold til kgl.res. av 11. mai 1951, og ratifisert av Norge ved kgl.res. av 7. november 1952. Det ble ved ratifikasjonen tatt følgende forbehold angående bestemmelsene i artikkel 17: Den forpliktelse som er formulert i artikkel 17 (1) til å innrømme flyktninger som lovlig bor på deres territorium den gunstigste behandling som innrømmes fremmede lands borgere under samme forhold når det gjelder retten til å ta lønnet arbeid, skal ikke forstås slik at flyktninger får de fordeler som følger av avtaler som heretter måtte bli inngått mellom Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige, eller mellom Norge og et hvilket som helst av disse land, med det formål å skape særlige vilkår for overføring av arbeidskraft mellom disse land. Et forbehold som ved undertegningen av konvensjonen ble tatt i forbindelse med artikkel 24, er senere trukket tilbake. Det norske ratifikasjonsdokument ble deponert ved De Forente Nasjoners sekretariat den 23. mars 1953. Foruten Norge har Belgia den 22. juli 1953, Danmark den 4. desember 1952, Luxembourg den 23. juli 1953 og Storbritannia den 11. mars 1954 ratifisert konvensjonen med visse forbehold. Forbundsrepublikken Tyskland har den 1. desember 1953 ratifisert den uten forbehold. Austral-Sambandet med Norfolk Island, Papua, New Guinea og Nauru har den 22. januar 1954 tiltrådt konvensjonen med visse forbehold. Konvensjonen trådte i kraft den 22. april 1954. De Forente Nasjoners diplomatkonferanse angående flyktningers og statsløses stilling, som utarbeidet konvensjonens tekst, besluttet med 17 mot 3 stemmer – 3 avholdt seg fra å stemme – at overskriftene på konvensjonens kapitler og artikler skal anses vedtatt av praktiske hensyn, og at de ikke skal kunne benyttes i fortolkningsøyemed.

Konvensjon om flyktningers stilling

Innledning

De Høye Kontraherende Parter

som tar i betraktning at de Forente Nasjoners Pakt og Menneskerettighetserklæringen, vedtatt av de Forente Nasjoners generalforsamling 10. desember 1948, har fastslått det prinsipp at alle mennesker uten diskriminering skal nyte godt av grunnleggende rettigheter og friheter,

som tar i betraktning at de Forente Nasjoner ved flere anledninger har tilkjennegitt sin store interesse for flyktningene og har søkt i størst mulig utstrekning å sikre dem utøvelsen av disse grunnleggende rettigheter og friheter,

som tar i betraktning at det er ønskelig å revidere og kodifisere tidligere mellomfolkelige overenskomster om flyktningers stilling, og ved hjelp av en ny overenskomst å utvide omfanget av den beskyttelse som ytes under slike overenskomster,

som tar i betraktning at innrømmelse av asyl kan påføre visse land uforholdsmessig store byrder, og at en tilfredsstillende løsning av et problem, hvis mellomfolkelige natur og omfang er anerkjent av de Forente Nasjoner, derfor ikke kan oppnås uten gjennom internasjonalt samarbeid,

som uttrykker ønsket om at alle stater, i erkjennelse av flyktningsproblemets sosiale og humanitære karakter, vil gjøre alt hva det står i deres makt for å hindre at dette problem fremkaller et spent forhold statene imellom,

som tar til etterretning at de Forente Nasjoners Høykommissær for Flyktninger har fått i oppgave å føre tilsyn med anvendelsen av de mellomfolkelige overenskomster om flyktningers beskyttelse, og som erkjenner at en effektiv koordinering av de tiltak som treffes for å løse dette problem vil avhenge av statenes samarbeid med høykommissæren,

er blitt enige om følgende:

Kapitel I

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1.

Definisjon av betegnelsen «flyktning».

For denne konvensjons formål skal betegnelsen «flyktning» få anvendelse på enhver person som:

(1) Har vært betraktet som flyktning i henhold til avtalene av 12. mai 1926 og 30. juni 1928, eller etter konvensjonene av 28. oktober 1933 og 10. februar 1938, protokollen av 14. september 1939 eller den Internasjonale Flyktningsorganisasjons vedtekter.

Vedtak om ikke å godkjenne en person som flyktning, truffet av den Internasjonale Flyktningsorganisasjon under dens virksomhet skal ikke være til hinder for at status som flyktning blir innrømmet personer som tilfredsstiller betingelsene i dette avsnitts punkt 2;

(2) som følge av begivenheter som har funnet sted før 1. januar 1951 og på grunn av at han med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemsskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse; eller som er statsløs og på grunn av slike begivenheter befinner seg utenfor det land hvor han har sin vanlige bopel, og som er ute av stand til eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til, å vende tilbake dit.

Når det gjelder en person som har statsborgerrett i mer enn ett land, skal med betegnelsen «det land som han er borger av» forstås hvert av de land han er borger av, og en person skal ikke anses for å være uten beskyttelse av det land han er borger av, hvis han uten gyldig grunn som skyldes berettiget frykt, har forsømt å påberope seg beskyttelse hos et av de land han er borger av.

(1) Med ordene «begivenheter som har funnet sted før 1. januar 1951», i artikkel 1, avsnitt A, skal, for denne konvensjons formål, forstås enten

(a) «Begivenheter som har funnet sted i Europa før 1. januar 1951»; eller

(b) «Begivenheter som har funnet sted i Europa eller andre steder før 1. januar 1951»;

og hver kontraherende stat skal ved undertegningen, ratifikasjonen eller tiltredelsen av konvensjonen, avgi en erklæring om hvilken av disse betydninger skal være bestemmende for dens forpliktelser i henhold til denne konvensjon;

(2) Enhver kontraherende stat som har valgt alternativ (a), kan når som helst utvide sine forpliktelser ved å godta alternativ (b) ved notifikasjon til de Forente Nasjoners generalsekretær.

Denne konvensjon skal ikke lenger ha anvendelse på en person som omfattes av bestemmelsene i avsnitt A, hvis:

(1) han frivillig på nytt har søkt det lands beskyttelse som han er borger av; eller

(2) han etter å ha mistet sitt borgerskap, frivillig har gjenervervet det; eller

(3) han har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det land han er blitt borger av; eller

(4) han frivillig på nytt har bosatt seg i det land han forlot, eller som han oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse; eller

(5) han ikke lenger kan nekte å nyte godt av det lands beskyttelse, i hvilket han har statsborgerrett, fordi de forhold som førte til at han ble anerkjent som flyktning ikke lenger er tilstede.

Bestemmelsene i dette punkt skal dog ikke ha anvendelse på flyktninger som omfattes av denne artikkels avsnitt A, punkt 1, og som kan påberope seg tvingende grunner, i forbindelse med tidligere forfølgelse, for å avvise beskyttelse fra det land i hvilket han har statsborgerrett;

(6) han ikke er borger av noe land, og, på grunn av at de forhold som førte til at han ble anerkjent som flyktning ikke lenger er til stede, er i stand til å vende tilbake til det land hvor han tidligere hadde sin vanlige bopel.

Bestemmelsene i dette punkt skal dog ikke ha anvendelse på flyktning som omfattes av denne artikkels avsnitt A, punkt 1, og som kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å nekte å vende tilbake til det land hvor han tidligere hadde sin vanlige bopel.

Denne konvensjon skal ikke ha anvendelse på personer som for nærværende nyter beskyttelse eller bistand fra andre organer eller institusjoner under de Forente Nasjoner enn de Forente Nasjoners Høykommissær for Flyktninger.

Når slik beskyttelse eller bistand av en hvilken som helst grunn er bortfalt uten at vedkommende personers forhold er blitt endelig ordnet i henhold til de vedtak som er truffet av de Forente Nasjoners Generalforsamling om disse spørsmål, skal de uten videre ha krav på å nyte godt av denne konvensjons bestemmelser.

Denne konvensjon skal ikke ha anvendelse på personer som av de kompetente myndigheter i det land hvor de har bosatt seg, er innrømmet de rettigheter og plikter som er knyttet til statsborgerskap i vedkommende land.

Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke ha anvendelse på personer om hvem det er alvorlig grunn til å anta at de:

(a) har gjort seg skyldig i en forbrytelse mot freden, en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten, således som disse forbrytelser er definert i de mellomfolkelige avtaler som tar sikte på å gi bestemmelser om slike forbrytelser;

(b) har gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse utenfor tilfluktslandet, før han fikk adgang til dette land som flyktning;

Artikkel 2.

Alminnelige forpliktelser.

Enhver flyktning har forpliktelser overfor det land hvor han befinner seg, hvilket særlig innebærer at han må rette seg etter dets lover og bestemmelser og etter tiltak truffet for å opprettholde offentlig orden.

Artikkel 3.

Ikke-diskriminering.

De kontraherende stater skal anvende bestemmelsene i denne konvensjon på flyktninger uten forskjell på grunn av rase, religion eller hjemland.

Artikkel 4.

Religion.

De kontraherende stater skal innen sitt territorium innrømme flyktninger minst like gunstig behandling som den de gir sine egne borgere med hensyn til fri religionsutøvelse og frihet i spørsmålet om religionsundervisning for deres barn.

Artikkel 5.

Rettigheter tilstått uavhengig av denne konvensjon.

Intet i denne konvensjon skal gjøre inngrep i noen rettighet eller fordel som en kontraherende stat har innrømmet flyktninger uavhengig av denne konvensjon.

Artikkel 6.

Uttrykket «under samme forhold».

For denne konvensjons formål betyr uttrykket «under samme forhold» at alle vilkår (også vilkår med hensyn til lengden av, og omstendigheter i forbindelse med opphold eller bopel) som vedkommende personer hadde måttet oppfylle for å nyte godt av en spesiell rettighet, hvis de ikke hadde vært flyktninger, må oppfylles av dem unntatt slike betingelser som de på grunn av sin stilling som flyktning ikke er i stand til å oppfylle.

Artikkel 7.

Unntak fra gjensidighet.

1. Med mindre denne konvensjon inneholder gunstigere bestemmelser, skal en kontraherende stat innrømme flyktninger samme behandling som den innrømmer utlendinger i sin alminnelighet.

2. Etter tre års bopel skal alle flyktninger innen de kontraherende staters territorium være unntatt fra vilkår om gjensidighet i vedkommende stats lovgivning.

3. Hver kontraherende stat skal fortsatt innrømme flyktningene de rettigheter og fordeler som de allerede hadde uansett gjensidighet på det tidspunkt da denne konvensjon trådte i kraft for vedkommende stat.

4. De kontraherende stater skal med velvilje overveie muligheten av – uansett gjensidighet – å innrømme flyktninger rettigheter og fordeler utover hva de er berettiget til i henhold til punktene 2 og 3, og å utvide unntak fra gjensidighet til å omfatte flyktninger som ikke fyller de i punktene 2 og 3 nevnte vilkår.

5. Bestemmelsene i punktene 2 og 3 får anvendelse både på de rettigheter og fordeler som er nevnt i denne konvensjons artikler 13, 18, 19, 21 og 22, og på rettigheter og fordeler som ikke er hjemlet ved denne konvensjon.

Artikkel 8.

Unntak fra særlige tiltak

Når det gjelder særlige tiltak som måtte bli truffet mot fremmede statsborgeres person, eiendom eller interesser, skal de kontraherende stater ikke anvende slike tiltak mot en flyktning, som formelt er borger av vedkommende land, bare på grunn av slikt borgerskap. De kontraherende stater som på grunn av sin lovgivning er forhindret fra å anvende det generelle prinsipp som kommer til uttrykk i denne artikkel, skal i tilfelle gjøre unntak til fordel for slike flyktninger.

Artikkel 9.

Midlertidige tiltak.

Intet i denne konvensjon skal være til hinder for at en kontraherende stat, i krigstid eller i andre alvorlige og ekstraordinære situasjoner, overfor en bestemt person treffer slike midlertidige tiltak som den måtte anse påkrevet av hensyn til den nasjonale sikkerhet inntil vedkommende kontraherende stat kan avgjøre om vedkommende i virkeligheten er flyktning og om opprettholdelsen av slike tiltak i hans tilfelle er nødvendig av hensyn til den nasjonale sikkerhet.

Artikkel 10.

Sammenhengende bopel.

1. Er en flyktning under den annen verdenskrig blitt tvangsdeportert og overført til én kontraherende stats territorium og har bopel der, skal slikt tvunget opphold betraktes som lovlig bopel innen nevnte territorium.

2. Er en flyktning under den annen verdenskrig blitt tvangsdeportert fra en kontraherende stats territorium og er han, før denne konvensjons ikrafttreden, vendt tilbake dit i den hensikt å ta bopel der, skal hans opphold før og etter slik tvangsdeportering betraktes som et sammenhengende opphold i alle de tilfelle hvor det kreves sammenhengende bopel.

Artikkel 11.

Sjømenn som er flyktninger.

Når det gjelder flyktninger som regelmessig tjenstgjør på et skip som fører en kontraherende stats flagg, skal vedkommende stat stille seg velvillig til søknader om å få bosette seg på dets territorium, og likeledes til spørsmålet om å utstede reisedokumenter til dem, eller gi dem midlertidig oppholdstillatelse, særlig i tilfelle hvor dette kan hjelpe vedkommende flyktning til å skaffe seg varig opphold i et annet land.

Kapitel II.

Rettslige stilling

Artikkel 12.

Personrettslig stilling.

1. En flyktnings personrettslige stilling skal avgjøres etter lovgivningen i det land hvor han har sitt hjemsted eller, i mangel av hjemsted, etter lovgivningen i det land hvor flyktningen har sin bopel.

2. En kontraherende stat skal anerkjenne de rettigheter som en flyktning tidligere har ervervet, og som er avhengig av hans personrettslige stilling, særlig rettigheter knyttet til ekteskap, om nødvendig under forbehold om iakttakelse av de former som denne stats lovgivning krever, forutsatt at den rettighet det gjelder er av den art at den ville blitt anerkjent av nevnte stats lovgivning, selv om vedkommende ikke var blitt flyktning.

Artikkel 13.

Løsøre og fast eiendom.

De kontraherende stater skal innrømme flyktninger gunstigst mulig behandling, og i ethvert tilfelle, ikke mindre gunstig behandling enn det i alminnelighet innrømmes utlendinger i samme stilling, med hensyn til erverv av løsøre og fast eiendom og andre rettigheter som knytter seg hertil og til leiekontrakter og andre kontrakter vedrørende løsøre og fast eiendom.

Artikkel 14.

Kunstnerisk og industriell eiendomsrett.

Når det gjelder beskyttelse av industriell eiendomrett såsom oppfinnelser, mønstre, modeller, varemerker, firmanavn, og rettigheter i litterære, kunstneriske og vitenskapelige verker, skal en flyktning i det land hvor han har sin vanlige bopel innrømmes den samme beskyttelse som innrømmes landets egne borgere. Innen enhver annen kontraherende stats territorium skal han innrømmes den samme beskyttelse som på vedkommende territorium innrømmes borgere av det land hvor han har sin vanlige bopel.

Artikkel 15.

Foreningsrett.

Med hensyn til upolitiske og ikke-erversdrivende foreninger, samt fagforeninger skal de kontraherende stater innrømme flyktninger som lovlig oppholder seg på deres territorium den gunstigste behandling som under samme forhold innrømmes fremmede lands borgere.

Artikkel 16.

Adgang til domstolene.

1. Flyktninger skal ha fri adgang til domstolene i alle de kontraherende staters territorier.

2. En flyktning skal i den kontraherende stat hvor han har sin vanlige bopel, gis samme behandling som statsborgere i forhold som vedrører adgang til domstolene, deri innbefattet rettshjelp og fritakning for å stille sikkerhet for saksomkostninger.

3. Med hensyn til de under punkt 2 omhandlede forhold, skal en flyktning i andre land enn det hvor han har sin vanlige bopel, innrømmes samme behandling som borgere av det land hvor han har sin vanlige bopel.

Kapitel III.

Ervervsmessig beskjeftigelse

Artikkel 17.

Lønnet arbeid.

1. De kontraherende stater skal, når det gjelder adgangen til å ta lønnet arbeid, innrømme flyktninger som lovlig bor på deres territorium den gunstigste behandling som innrømmes fremmede lands borgere under samme forhold.

2. I ethvert tilfelle skal restriksjoner for utlendinger eller utlendingers arbeid innført med henblikk på å beskytte det nasjonale arbeidsmarked, ikke ha anvendelse på en flyktning som allerede var fritatt fra disse på det tidspunkt da denne konvensjon trådte i kraft for vedkommende kontraherende stat, eller som oppfyller en av følgende betingelser:

(a) har hatt bopel i landet i minst 3 år;

(b) har en ektefelle som er borger av det land hvor flyktningen har bopel. En flyktning kan ikke påberope seg denne bestemmelse hvis han har forlatt sin ektefelle;

3. De kontraherende stater skal med velvilje overveie å stille flyktninger likt med egne statsborgere i spørsmålet om adgang til lønnet arbeid, særlig hvor det gjelder flyktninger som har fått adgang til deres territorium i forbindelse med programmer for rekruttering av arbeidskraft eller innvandringsplaner.

Artikkel 18.

Selvstendig ervervsvirksomhet.

De kontraherende stater skal innrømme flyktninger, som lovlig oppholder seg på deres territorium, gunstigst mulig behandling, og i ethvert tilfelle ikke ugunstigere behandling enn den som innrømmes utlendinger i alminnelighet under samme forhold, med hensyn til å drive selvstendig ervervsvirksomhet i landbruk, industri, håndverk og handel og til å stifte handels- og industriselskaper.

Artikkel 19.

Fri erverv.

1. Hver kontraherende stat skal innrømme flyktninger, som lovlig bor på dets territorium, og som er i besittelse av diplomer anerkjent av statens kompetente myndigheter og ønsker å utøve et fritt erverv, den gunstigst mulige behandling, og i hvert tilfelle en behandling som ikke er ugunstigere enn den som under samme forhold innrømmes utlendinger i sin alminnelighet.

2. De kontraherende stater skal, så langt deres lover og forfatninger tillater det, gjøre sitt beste for at slike flyktninger skal kunne nedsette seg i territorier utenfor hovedlandet, for hvis mellomfolkelige forhold de er ansvarlige.

Kapitel IV

Velferd

Artikkel 20.

Rasjonering.

Hvor det finnes et rasjoneringssystem, som gjelder for befolkningen i sin alminnelighet og som sikrer fordelingen av mangelvarer, skal flyktninger innrømmes samme behandling som statsborgere.

Artikkel 21.

Boliger.

Når det gjelder boligspørsmålet, skal de kontraherende stater, for så vidt det er ordnet ved lover og bestemmelser eller er undergitt kontroll av offentlige myndigheter, innrømme flyktninger som lovlig bor innenfor deres territorium, gunstigst mulig behandling og i ethvert tilfelle ikke ugunstigere behandling enn den som under samme forhold innrømmes utlendinger i sin alminnelighet.

Artikkel 22.

Offentlig undervisning.

1. De kontraherende stater skal innrømme flyktninger samme behandling som statsborgere med hensyn til undervisning i de lavere skoler.

2. De kontraherende stater skal innrømme flyktninger gunstigst mulig behandling, og i ethvert tilfelle ikke ugunstigere behandling enn den som under samme forhold innrømmes utlendinger i sin alminnelighet, med hensyn til undervisning i andre enn de lavere skoler, og særlig med hensyn til adgang til studier, godkjenning av vitnesbyrd, diplomer og grader fra utenlandske læreanstalter, ettergivelse av gebyrer og avgifter og tildeling av stipendier.

Artikkel 23.

Offentlig forsorg.

De kontraherende stater skal innrømme flyktninger som lovlig bor innenfor deres territorium samme behandling som statsborgere med hensyn til offentlig forsorg.

Artikkel 24.

Arbeidslovgivning og sosialtrygd.

1. De kontraherende stater skal innrømme flyktninger som lovlig bor innenfor deres territorium samme behandling som statsborgere med hensyn til følgende forhold:

(a) for så vidt disse forhold er ordnet ved lover eller bestemmelser eller er undergitt administrative myndigheters kontroll: lønninger, herunder familietillegg hvor slike utgjør en del av lønnen, arbeidstid, overtidsordninger, betalte fridager, restriksjoner vedrørende hjemmearbeid, lavalder for beskjeftigelse, lærlingeforhold og faglig opplæring, arbeidsforhold for kvinner og ungdom og adgangen til å nyte godt av kollektive avtaler;

(b) Sosialtrygder (lovbestemmelser vedrørende arbeidsulykker, yrkessykdommer, rettigheter for mødre, sykdom, invaliditet, alder, dødsfall, arbeidsløshet, familieforsørgelse og ethvert annet forhold som, i henhold til vedkommende lands lover eller bestemmelser, er dekket av en sosialtrygd), med følgende begrensninger:

(i) Det kan treffes spesielle ordninger vedrørende bevaring av ervervede rettigheter og rettigheter som er under opptjening.

(ii) Bopellandets lover eller bestemmelser kan foreskrive særlige ordninger vedrørende ytelser og delytelser som i sin helhet dekkes av offentlige midler, og vedrørende ytelser som innrømmes personer som ikke oppfyller de betingelser for betaling av innskudd som er fastsatt for tilståelse av vanlig pensjon.

2. Retten til erstatning i forbindelse med en flyktnings død som følge av arbeidsulykke eller yrkessykdom skal ikke påvirkes av det forhold at den erstatningsberettigede har bopel utenfor den kontraherende stats territorium.

3. De kontraherende stater skal la flyktninger nyte godt av overenskomster som er, eller i fremtiden måtte bli, avsluttet mellom dem vedrørende bevarelsen av sosialtrygdrettigheter som er ervervet eller som er under opptjening, så sant vedkommende flyktning oppfyller de betingelser som er fastsatt for statsborgere i de stater som har inngått angjeldende overenskomster.

4. De kontraherende stater vil stille seg velvillig til spørsmålet om, så vidt mulig, å la flyktninger nyte godt av liknende overenskomster som til enhver tid måtte være i kraft mellom de kontraherende stater og ikke-kontraherende stater.

Kapitel V

Administrative tiltak

Artikkel 25.

Administrativ bistand.

1. Når en flyktnings utøvelse av en rett normalt ville kreve bistand fra et fremmed lands myndigheter til hvem han ikke kan henvende seg, skal de kontraherende stater på hvis territorium han er bosatt, sørge for at slik bistand blir ytet ham av deres egne myndigheter eller av en internasjonal myndighet.

2. Den myndighet eller de myndigheter som er nevnt under punkt 1, skal utstede eller la utstede under deres kontroll til flyktninger slike dokumenter og attester som normalt utstedes til utlendinger av eller gjennom deres hjemlands myndigheter.

3. Således utstedte dokumenter og attester skal tre istedenfor de offisielle dokumenter som utstedes til utlendinger av eller gjennom deres hjemlands myndigheter, og skal, i mangel av bevis for det motsatte, stå til troende.

4. Med forbehold om de særregler som måtte bli gjort gjeldende for ubemidlede, skal det kunne oppkreves gebyrer for de her omhandlede tjenester, men disse gebyrer skal være rimelige og svare til dem som kreves av landets egne statsborgere for liknende tjenester.

5. Bestemmelsene i denne artikkel får ingen virkning for artiklene 27 og 28.

Artikkel 26.

Bevegelsesfrihet.

Hver kontraherende stat skal tilstå flyktninger som lovlig oppholder seg på dets territorium, rett til å velge bopel og til fritt å bevege seg innenfor dets territorium, dog med forbehold om slike bestemmelser som måtte være gitt anvendelse på utlendinger i sin alminnelighet i samme stilling.

Artikkel 27.

Identitetspapirer.

De kontraherende stater skal utstede identitetspapirer til enhver flyktning som befinner seg på deres territorium og som ikke er i besittelse av et gyldig reisedokument.

Artikkel 28.

Reisedokumenter.

1. De kontraherende stater skal utstede reisedokumenter til flyktninger som lovlig bor på deres territorium, for at de skal kunne foreta reiser utenfor territoriet, med mindre tvingende hensyn til nasjonal sikkerhet og offentlig orden er til hinder for det, og vedlegget til denne konvensjon skal ha anvendelse på slike dokumenter. De kontraherende stater kan utstede slikt reisedokument til enhver annen flyktning på deres territorium; de skal spesielt stille seg velvillig til spørsmålet om å utstede slikt reisedokument til flyktninger på deres territorium som ikke er i stand til å skaffe seg reisedokument fra det land hvor de har sin vanlige bopel.

2. Reisedokumenter, som er utstedt til flyktninger av partene i tidligere mellomfolkelige overenskomster i henhold til disse, skal av de kontraherende stater anerkjennes og behandles på samme måte som om de hadde vært utstedt i henhold til denne artikkel.

Artikkel 29.

Offentlige avgifter.

1. De kontraherende stater skal ikke pålegge flyktninger andre eller høyere avgifter, gebyrer eller skatter av noen art, enn dem som under liknende forhold er, eller vil bli, pålagt deres egne statsborgere i samme stilling.

2. Det i punkt 1 anførte skal ikke være til hinder for å anvende på flyktninger lover og bestemmelser vedrørende gebyrer for utstedelse av administrative dokumenter, herunder identitetspapirer, til utlendinger.

Artikkel 30.

Formuesoverføring.

1. Hver kontraherende stat skal i samsvar med sine lover og bestemmelser tillate flyktninger å overføre formuesverdier, som de har brakt inn i landet, til et annet land hvor de har fått innreisetillatelse for å bosette seg.

2. Hver kontraherende stat skal ta under velvillig overveielse søknader fra flyktninger om tillatelse til å overføre formuesverdier, hvor de enn måtte befinne seg, som er nødvendige for deres bosetning i et annet land som de har fått adgang til.

Artikkel 31.

Flyktninger som ulovlig oppholder seg i tilfluktslandet.

1. De kontraherende stater skal ikke straffe flyktninger, som er kommet direkte fra et område hvor deres liv eller frihet var truet i den i artikkel 1 omhandlede betydning, og som uten tillatelse kommer inn eller befinner seg på deres territorium, på grunn av deres ulovlige innreise eller opphold, forutsatt at flyktningene straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør at de har gyldig grunn for deres ulovlige innreise eller opphold.

2. De kontraherende stater skal ikke pålegge slike flyktninger andre begrensninger i bevegelsesfriheten enn dem som er nødvendige, og slike begrensninger skal bare stå ved makt inntil flyktningenes forhold i landet er ordnet eller de får adgang til et annet land. De kontraherende stater skal innrømme slike flyktninger en rimelig tid og alle nødvendige lettelser for å få adgang til et annet land.

Artikkel 32.

Utvisning.

1. De kontraherede stater skal ikke utvise en flyktning som lovlig oppholder seg på deres territorium med mindre det skjer av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller den offentlige orden.

2. Utvisning av en slik flyktning kan bare skje i henhold til en avgjørelse truffet i de former som lovgivningen foreskriver. Med mindre tvingende sikkerhetshensyn er til hinder for det, skal flyktningen ha adgang til å fremlegge beviser for å renvaske seg, og til å appellere til og i dette øyemed la seg representere for den kompetente myndighet eller for en person eller personer spesielt utpekt av slik kompetent myndighet.

3. De kontraherende stater skal innrømme slik flyktning en rimelig tid til å søke lovlig adgang til et annet land. De kontraherende stater forbeholder seg retten til i denne tid å treffe slike interne tiltak som de måtte finne nødvendig.

Artikkel 33.

Forbud mot utvisning eller avvisning.

1. Ingen kontraherende stat må på noen som helst måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe.

2. Denne bestemmelse skal dog ikke kunne påberopes av en flyktning som med rimelig grunn anses for en fare for det lands sikkerhet hvor han befinner seg, eller som har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for samfunnet i vedkommende land.

Artikkel 34.

Erverv av statsborgerskap.

De kontraherende stater skal så vidt mulig lette flyktningers assimilering og erverv av statsborgerskap. De skal særlig anstrenge seg for å påskynde behandlingen av søknader om statsborgerskap og så vidt mulig nedsette gebyrer og omkostninger i forbindelse med behandlingen av slike saker.

Kapitel VI

Gjennomførings- og overgangsbestemmelser

Artikkel 35.

De nasjonale myndigheters samarbeid med de Forente Nasjoner.

1. De kontraherende stater forplikter seg til å samarbeide med de Forente Nasjoners Høykommissariat for Flyktninger, eller med ethvert annet organ under de Forente Nasjoner som måtte etterfølge det, under utøvelsen av dets funksjoner og skal særlig lette oppfyllelsen av dets plikt til å føre tilsyn med anvendelsen av bestemmelsene i denne konvensjon.

2. For å sette Høykommissariatet, eller ethvert annet FN-organ som måtte etterfølge det, i stand til å avgi rapporter til de Forente Nasjoners kompetente organer, forplikter de kontraherende stater seg til i dertil egnet form å meddele dem de opplysninger og statistiske data de ber om vedrørende:

(a) flyktningers stilling,

(b) gjennomføringen av denne konvensjon,

Artikkel 36.

Opplysninger om den nasjonale lovgivning.

De kontraherende stater skal gi de Forente Nasjoners generalsekretær underretning om de lover og bestemmelser som de måtte vedta for å sikre gjennomføringen av denne konvensjon.

Artikkel 37.

Forhold til tidligere overenskomster.

Uten virkning for artikkel 28, punkt 2, skal denne konvensjon partene imellom, tre istedenfor avtalene av 5. juli 1922, 31. mai 1924, 12. mai 1926, 30. juni 1928 og 30. juli 1935, overenskomstene av 28. oktober 1933 og 10. februar 1938, protokollen av 14. september 1939 og avtalen av 15. oktober 1946.

Kapitel VII

Sluttbestemmelser

Artikkel 38.

Bileggelse av tvister.

Enhver tvist mellom partene i denne konvensjon vedrørende dens fortolkning eller anvendelse som ikke kan bilegges ved andre midler, skal på forlangende av en av partene i tvisten henvises til den Mellomfolkelige Domstol.

Artikkel 39.

Underskrift, ratifikasjon og tiltredelse.

1. Denne konvensjon skal åpnes for underskrift i Genève 28. juli 1951, og skal deretter deponeres hos de Forente Nasjoners generalsekretær. Den skal være åpen for underskrift ved de Forente Nasjoners Europakontor fra 28. juli til 31. august 1951 og skal på nytt være åpen for underskrift ved de Forente Nasjoners hovedsete fra 17. september 1951 til 31. desember 1952.

2. Denne konvensjon skal kunne underskrives av alle de Forente Nasjoners medlemsstater og likeledes av enhver annen stat, som har vært innbudt til å delta i den diplomatiske konferanse om flyktningers og statsløse personers stilling eller som av Generalforsamlingen er blitt oppfordret til å undertegne. Den skal ratifiseres og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos de Forente Nasjoners generalsekretær.

3. Denne konvensjon skal fra 28. juli 1951 kunne tiltres av de stater som er omtalt i punkt 2 i denne artikkel. Tiltredelse skjer ved deponering av et tiltredelsesdokument hos de Forente Nasjoners generalsekretær.

Artikkel 40.

Bestemmelser vedrørende territorial anvendelse.

1. Enhver stat kan samtidig, med underskriften, ratifikasjonen eller tiltredelsen erklære at denne konvensjon skal utvides til å gjelde alle, eller noen av de territorier for hvis mellomfolkelige forbindelser den er ansvarlig. Slik erklæring skal ha virkning fra den tid konvensjonen trer i kraft for vedkommende stat.

2. På et hvilket som helst senere tidspunkt skal slik utvidelse skje ved underretning til de Forente Nasjoners generalsekretær, og den skal tre i kraft på den nittiende dag fra den dag de Forente Nasjoners generalsekretær mottar underretningen eller samtidig med konvensjonens ikrafttredelse for vedkommende stat, hvis denne inntreffer senere.

3. Angjeldende stater skal overveie muligheten av å ta de nødvendige skritt med henblikk på å utvide anvendelsen av konvensjonen til å omfatte slike territorier, som konvensjonen ikke er gjort anvendelig på samtidig med underskriften, ratifikasjonen eller tiltredelsen, under forbehold om samtykke fra slike territoriers regjeringer, hvor slikt samtykke av forfatningsmessige grunner er nødvendig.

Artikkel 41.

Bestemmelser vedrørende forbundsstater.

For forbundsstater eller stater som ikke er enhetsstater, gjelder følgende bestemmelser:

(a) for så vidt angår de artikler i denne konvensjon, hvis gjennomføring henhører under forbundets lovgivningsmyndighet, skal forbundsregjeringens forpliktelser være de samme som dem der påhviler de parter som ikke er forbundsstater;

(b) for så vidt angår de artikler i denne konvensjon, gjennomføring henhører under lovgivningsmyndigheten i enkelte stater, provinser eller kantoner, som ikke i henhold til forbundets konstitusjon er forpliktet til å gi de nødvendige lovregler, påhviler det forbundsregjeringen snarest mulig å gjøre de kompetente myndigheter i vedkommende stater, provinser og kantoner kjent med slike artikler med anbefaling om å treffe de nødvendige forføyninger.

(c) En forbundsstat som er part i denne konvensjon skal, på anmodning fra enhver annen kontraherende stat gjennom de Forente Nasjoners generalsekretær, gi en redegjørelse for lovregler og praksis i forbundsstaten og delstatene vedrørende hvilken som helst bestemmelse i konvensjonen, som viser i hvilken utstrekning vedkommende bestemmelse er blitt gjennomført ved lov eller på annen måte.

Artikkel 42.

Forbehold.

1. Ved undertegningen, ratifikasjonen eller tiltredelsen kan enhver stat ta forbehold til konvensjonens artikler unntatt artiklene 1, 3, 4, 16 (1), 33 og 36 til 46 innbefattet.

2. Enhver stat som tar forbehold i henhold til denne artikkels punkt 1, kan når som helst tilbakekalle forbeholdet ved underretning herom til de Forente Nasjoners generalsekretær.

Artikkel 43.

Ikrafttredelse.

1. Denne konvensjon skal tre i kraft på den nittiende dag fra dagen for deponeringen av det sjette ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument.

2. For enhver stat, som ratifiserer eller tiltrer konvensjonen etter deponeringen av det sjette ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument, skal konvensjonen tre i kraft på den nittiende dag fra den dag vedkommende stat deponerer sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument.

Artikkel 44.

Oppsigelse.

1. Enhver kontraherende stat kan når som helst si opp denne konvensjon ved å gi underretning om oppsigelsen til de Forente Nasjoners generalsekretær.

2. En slik oppsigelse trer i kraft for vedkommende kontraherende stat ett år fra den dag de Forente Nasjoners generalsekretær mottar oppsigelsen.

3. Enhver stat som har gitt en erklæring eller underretning i henhold til artikkel 40, kan når som helst deretter ved underretning til de Forente Nasjoners generalsekretær erklære at konvensjonen skal opphøre å gjelde for slikt territorium ett år fra den dag generalsekretæren mottar underretningen.

Artikkel 45.

Endringer.

1. Enhver kontraherende stat kan når som helst ved underretning til de Forente Nasjoners generalsekretær anmode om at konvensjonen må bli endret.

2. De Forente Nasjoners Generalforsamling skal gi anbefaling om de tiltak som en slik anmodning i tilfelle bør foranledige.

Artikkel 46.

Underretninger fra de Forente Nasjoners generalsekretær.

De Forente Nasjoners generalsekretær skal underrette alle medlemmer av de Forente Nasjoner og de i artikkel 39 omhandlede ikke-medlemsstater om:

(a) erklæringer og underretninger i henhold til artikkel 1 avsnitt B;

(b) undertegninger, ratifikasjoner og tiltredelser i henhold til artikkel 39;

(d) forbehold og tilbakekallelser i henhold til artikkel 42;

(e) dagen for ikrafttredelsen av denne konvensjon i henhold til artikkel 43;

(f) oppsigelser og underretninger i henhold til artikkel 44;

(g) anmodninger om endringer i henhold til artikkel 45.

Til bekreftelse herav har de undertegnede befullmektigede, på sine respektive regjeringers vegne, undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Genève, den tjueåttende juli nittenhundreogfemtiett i ett eksemplar, hvis franske og engelske tekst har samme gyldighet, som skal deponeres i de Forente Nasjoners arkiv og hvor av bekreftede kopier skal tilstilles alle medlemmer av de Forente Nasjoner og de i artikkel 39 omhandlede ikke-medlemsstater.

(Underskrifter.)

VEDLEGG

§ 1.

1. Det reisedokument som omtales i denne konvensjons artikkel 28 skal være i samsvar med vedlagte prøve.

2. Dokumentet skal utstedes på minst to språk, hvorav det ene skal være fransk eller engelsk.

§ 2.

Med de begrensninger som måtte følge av reglene i utstederlandet, skal barn kunne tas med i reisedokumentet til en av foreldrene, eller under særlige omstendigheter, i reisedokumentet til en annen voksen flyktning.

§ 3.

Gebyrene for utstedelse av dokumentet må ikke være høyere enn laveste gebyrsats for utstedelse av nasjonale pass.

§ 4.

Bortsett fra særlige tilfelle eller unntakelsestilfelle skal dokumentet gis gyldighet for det størst mulige antall land.

§ 5.

Dokumentet skal gis gyldighet for ett eller to år etter den utstedende myndighets valg.

§ 6.

1. Fornyelse eller forlengelse av dokumentets gyldighet, foretas av den myndighet som har utstedt det så lenge innehaveren ikke lovlig har bosatt seg på et annet territorium og lovlig bor på nevnte myndighets territorium. Utstedelsen av nytt dokument hører, under samme betingelser, under den myndighet som har utstedt tidligere dokument.

2. Diplomatiske eller konsulære representanter som har fått særlig fullmakt hertil skal kunne forlenge for et tidsrom av inntil seks måneder gyldigheten av reisedokumenter som er utstedt av deres respektive regjeringer.

3. De kontraherende stater skal ta under velvillig overveielse spørsmålet om å fornye eller forlenge gyldigheten av reisedokumenter eller utstede nye dokumenter til flyktninger som ikke lenger har lovlig bopel på deres territorium, men som ikke er i stand til å skaffe seg reisedokument fra det land hvor de har lovlig bopel.

§ 7.

De kontraherende stater skal anerkjenne gyldigheten av de dokumenter som er utstedt i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjons artikkel 28.

§ 8.

Vedkommende myndigheter i det land som flyktningen ønsker å reise til, skal, hvis de er villig til å motta ham, utstyre det dokument han er innehaver av med et visum, hvis nødvendig.

§ 9.

1. De kontraherende stater forplikter seg til å utstede gjennomreisevisum til flyktninger som har fått visum for det territorium som er deres endelige bestemmelsessted.

2. Utstedelse av slikt visum kan nektes av grunner som ville berettige til nektelse av visum til andre utlendinger.

§ 10.

Gebyrene for utstedelse av utreise-, innreise- eller gjennomreisevisum må ikke være høyere enn laveste gebyrsats for visering av utenlandske pass.

§ 11.

Når en flyktning på lovlig vis har tatt fast opphold på territoriet til en annen kontraherende stat, skal utstedelsen av nytt dokument i henhold til bestemmelsene og betingelsene i artikkel 28, påhvile vedkommende myndigheter i nevnte territorium, som flyktningen skal kunne henvende seg til herom.

§ 12.

Den myndighet som utsteder et nytt dokument, skal inndra det gamle dokument og sende det tilbake til utstederlandet hvis det er anført i dokumentet at det skal sendes tilbake dit; i motsatt fall skal den inndra og annullere dokumentet.

§ 13.

1. Enhver kontraherende stat forplikter seg til å la innehaveren av et reisedokument, som den har utstedt i henhold til denne konvensjons artikkel 28, få komme tilbake til dets territorium på hvilket som helst tidspunkt så lenge dokumentet er gyldig.

2. Under hensyntagen til bestemmelsene i denne paragrafs punkt 1, kan en kontraherende stat forlange at innehaveren av dokumentet iakttar de formaliteter som måtte være foreskrevet med hensyn til utreise fra og tilbakereise til dens territorium.

3. De kontraherende stater for beholder seg retten til, i unntakelsestilfelle eller i tilfelle hvor flyktningen har fått oppholdstillatelse for et bestemt tidsrom, ved utstedelsen av dokumentet å begrense den tidsfrist innen hvilken flyktningen kan vende tilbake. Den nevnte frist må dog ikke være kortere enn tre måneder.

§ 14.

Med forbehold bare for så vidt angår bestemmelsene i § 13 skal bestemmelsene i dette vedlegg ikke gjøre inngrep i gjeldende lover og bestemmelser i de kontraherende staters territorier angående betingelsene for innreise, gjennomreise, opphold, bosettelse og utreise.

§ 15.

Hverken utstedelsen av dokumentet eller påtegningene på dette er avgjørende for eller har noen innflytelse på innehaverens status. Dette gjelder særlig med hensyn til vedkommendes statsborgerforhold.

§ 16.

Utstedelsen av dokumentet gir ikke innehaveren noen som helst rett til beskyttelse av utstederlandets diplomatiske eller konsulære myndigheter og gir ikke disse myndigheter noen rett til å yte beskyttelse.

BILAG

Formular til reisedokument.

Dokumentet skal ha form av en liten bok (ca. 15 X 10 cm).

Det anbefales at det blir trykket slik at enhver radering eller endring ved hjelp av kjemiske eller andre midler lett kan oppdages, og at ordene «Konvensjon av 28. juli 1951» blir trykket fortløpende på hver side på utstederlandets språk.

FNs flyktningkonvensjon av 1951 (FK)

Recent Posts